Har dørstokkmila vokst?
Når kroppen endrer seg, men yogahjertet banker like sterkt
En morgens åpenbaring på yogamatta
En morgen føles Solhilsen, denne yogasekvensen du har gjort hundrevis av ganger før, annerledes... Tyngre, strammere. Det kjennes som om kroppen protesterer mot disse bevegelsene som bestandig fløt så naturlig. Du merker det i skuldrene som virker mindre fleksible, i hoftene som ikke lenger åpner seg på samme måte, og i pusten som må jobbe hardere for å holde følge. Det er ikke bare innbilning. Det er ikke bare fordi du har vært borte fra matta for lenge. Det er noe mer grunnleggende som skjer.
Kroppen i endring – yogapraksisen i krise?
For mange av oss som har praktisert yoga i en årrekke, oppstår det gradvis et punkt hvor forholdet til praksisen vår blir mer komplisert. Det er som om en gammel venn – selve yogapraksisen – sakte men sikkert begynner å føles fremmed.
Jeg har hørt det fra kvinner som har elsket yoga i mange år:
"Jeg forstår ikke helt hva som har skjedd. Det var ikke slik at jeg en dag bare sluttet med yoga – det bare ble mindre og mindre av det, og nå når jeg prøver igjen, kjennes kroppen så annerledes."
"Det begynte med at jeg hoppet over noen dager her og der på grunn av en travel periode. Før jeg visste ordet av det, hadde måneder gått, og nå føles yogaen som en påminnelse om alt jeg ikke lenger prioriterer."
"Jeg blir så frustrert når jeg ser tilbake på hva jeg kunne gjøre før. Det er ikke bare det at jeg er stivere – det er mer at dørstokkmila til matta vokser for hver dag som går."
Dette er ikke bare tilfeldige opplevelser. De representerer en helt naturlig, men sjelden diskutert fase i en yogapraksis som følger deg gjennom livets ulike sesonger.
Den skjulte sorgen – når livet endrer yogaforholdet
Det ligger en sorg i å oppleve hvordan forholdet til yogapraksisen gradvis endrer seg. Særlig for deg som har hatt yoga som mer enn fysisk trening – når yogaen har vært et tilfluktssted, en identitet, en kilde til styrke og klarhet.
Denne endringen skjer sjelden brått. Den kommer gjerne snikende, hånd i hånd med livets skiftende prioriteringer. En ny jobb som krever mer. Familieforpliktelser som vokser. Helsa som endrer premissene. Litt etter litt forsvinner de rutinene som en gang holdt yogapraksisen din levende.
For mange av oss har yoga vært et fristed fra hverdagens kav, et pusterom hvor kropp og sinn kunne finne fokus og ro. Når dette føles stadig mer utilgjengelig – ikke bare fysisk, men også i form av tid og overskudd – oppstår et savn som er vanskelig å sette ord på. Det er som å gradvis miste kontakten med en viktig del av seg selv.
Du kjenner kanskje på en stille lengsel etter den regelmessigheten og selvfølgeligheten som yogapraksisen din en gang hadde – den integrerte delen av hverdagen som nå kjennes mer som et fjernt minne.
Skam og frustrasjon – dørstokkmila som vokser
"Jeg burde egentlig begynne med yoga igjen."
"Hvis jeg bare hadde tatt meg sammen og kommet i gang på nytt."
"Alle andre ser ut til å klare å holde på rutinene sine, hvorfor gjør ikke jeg det?"
Kjenner du igjen disse tankene hos deg selv? Vel, du er ikke den eneste. En av de vanligste utfordringene, som vi erfarne yogautøvere sjelden snakker om, er den voksende dørstokkmila til yogapraksisen.
Det starter med én dag du hopper over. Så blir det to. Før du vet ordet av det, har uker blitt til måneder. Og jo lenger tid det går, jo vanskeligere blir det å komme tilbake. Dørstokkmila vokser med hver dag som går – ikke bare fordi kroppen endrer seg, men fordi selve tanken på å ta opp igjen noe du en gang gjorde med sånn letthet, nå føles overveldende.
Det er en spesiell type selvkritikk som oppstår når vi vet hvor godt yoga gjør oss, vi har erfart de positive effektene, og likevel klarer vi ikke å opprettholde praksisen i møte med livets skiftende krav og prioriteringer. Vi blir våre egne strengeste dommere, og denne indre kritikeren kan være nådeløs i sine dommer om vår manglende disiplin eller dedikasjon.
Den tause ensomheten når fellesskapet forsvinner
Når praksisen sklir ut, mister mange også kontakten med yogafellesskapet som de var en del av og som føltes så viktig. Kanskje har du sluttet å gå til yogastudioet du fulgte kurs ved, mistet kontakten med vennene du praktiserte sammen med, eller tapt den gode følelsen av å være del av noe større.
Denne ensomheten forsterker ofte følelsen av å ha falt av lasset og gjør det enda vanskeligere å finne veien tilbake. Den stille skammen over å ha "sviktet" sin praksis gjør at mange ikke engang snakker om det.
En elev fortalte meg:
"Jeg føler meg som en yogasvindler. Jeg snakker fortsatt om hvor viktig yogaen er for meg, men sannheten er at matta mi har ligget urørt i flere måneder."
Kroppen som forandrer seg – en gradvis invitasjon
Det de færreste forstår er at de kroppslige endringene som skjer over tid – enten de kommer av alder, skiftende hormonnivåer, endret livsstil, gamle skader som melder seg, eller andre gradvise prosesser – ikke er et tegn på at yogapraksisen din er over.
Disse endringene skjer ikke over natten. De kommer sakte, nesten umerkelig, til de en dag blir tydelige nok til at vi legger merke til dem. Og når vi kombinerer dette med lengre og lengre opphold fra matta, blir kontrasten mellom hvordan praksisen en gang var og hvordan den føles nå, desto mer markant.
Men denne gradvise endringen er ikke en avslutning. Den er en invitasjon til å gå dypere. Til å lytte mer inderlig. Det er yogapraksisens naturlige evolusjon.
Tenk på det som et landskap som endrer seg med årstidene. De fysiske begrensningene og prioriteringene som gradvis har endret seg, kan faktisk være veivisere mot yogaens mer subtile dimensjoner – de som handler om tilstedeværelse, aksept og visdom.
Når kroppen og livet forandrer seg, er det ikke slutten på din yogareise. Det er begynnelsen på et nytt, og potensielt mer meningsfylt kapittel.
Det ingen forteller deg om yoga i livets andre halvdel
I den tradisjonelle yogafilosofien har man alltid forstått at praksisen endrer seg gjennom de ulike livsfasene. Det som passer en 25-åring er ikke det samme som nærer og støtter en 50-åring. Det som er riktig i en livsfase der du bare har deg selv å passe på, er ikke det samme som når du har familie, full jobb og flere forpliktelser.
Likevel er den moderne yogaverden, selv om endringer heldigvis spores, ofte fiksert på det fysiske, det atletiske og spektakulære. Instagram er fylt med tynne smidige yogakropper i kompliserte stillinger, en ensidig fremstilling som ikke speiler yogaens egentlige kjerne og dybde.
Det vi sjelden ser, og det er jo heller ikke så lett å vise på bilder, er de subtile sidene av yoga som faktisk blir mer tilgjengelige når kroppen endrer seg og sinnet modnes:
Den dypere forbindelsen til pusten
Den mer raffinerte kroppsbevissthet som kommer med erfaring
Evnen til å være til stede med det som er, ikke det som var eller burde være
Den indre stillheten som kan oppdages i selv de enkleste bevegelser
Veien videre – fra gradvis frakobling til ny fordypelse
Hvis du kjenner deg igjen i dette – hvis du har elsket yoga men har merket hvordan praksisen gradvis har glidd ut av livet ditt, hvis du kjenner på frustrasjon over den stadig voksende dørstokkmila, eller usikkerhet over hvordan kroppen din har endret seg – så vil jeg du skal vite: Dette er ikke slutten. Det er en terskel.
På den andre siden venter en yogapraksis som kan være mer fordypende, meningsfull og mer tilpasset den du er i dag.
Her er noen første steg du kan ta allerede i dag:
Begynn der du er nå – ikke hvor du var for et år siden eller hvor du tror du burde være. Legg vekk gamle målestokker og møt kroppen din med nysgjerrighet i stedet for dom.
Start med små, realistiske øyeblikk – fem minutter med bevisst pust kan være mer transformerende enn å forsøke å gjenskape en time med anstrengende stillinger. Det viktige er ikke lengden, men regelmessigheten.
Anerkjenn dørstokkmila – og ta ett lite steg om gangen for å redusere den. Kanskje er det å bare rulle ut matta og sette deg på den alt du gjør i dag. Det er også praksis.
I de kommende blogginnleggene vil jeg utforske nettopp hvordan du kan finne veien gjennom en slik gradvis overgang. Fra frakobling til gjenforening, fra frustrasjon til fordypelse, fra økende dørstokkmil til en bærekraftig praksis som varer og som vil blomstre med deg.
Du vil få konkrete måter å tilpasse yogapraksisen til en kropp i endring, hvordan du kan gjenfinne gleden i yogaen, og hvordan du kan bygge en nærende praksis som kan følge deg gjennom livets sesonger og skiftende prioriteringer.
For yoga er ikke ment å være en statisk praksis. Den er ment å være en livslang vandring – som utvikles, modnes og folder seg ut med deg, gjennom alle livets faser og forandringer.
Finn tilbake til yogagleden – sammen med andre
Savner du en yogapraksis som møter deg der du er nå? På våre retreater og fordypningskurs skaper vi bevisst rom for nettopp denne typen utforskning og fornyelse. Her samles vi – ikke for å imponere med akrobatiske stillinger – men for å dykke dypere inn i yogaens essens: tilstedeværelse, balanse og indre ro, uansett livsfase eller kroppens tilstand.
PS: Har du opplevd at forholdet til yogapraksisen din har endret seg med tiden? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet under. Din historie kan være akkurat det noen andre trenger å høre for å ta det første steget tilbake til matta.